iamalive

Jeg har mange bekymringer. Jeg mangler ikke penger, kjærlighet og omsorg, men allikevel har jeg masse å bekymre meg for. Kanskje er det overfladisk. at jeg, som har "alt jeg trenger" skal tenke på mine problemer som er knøttsmå i forhold til sult, krig, sykdom og annen faenskap. Men allikevel, alle har noe de er bekymra for. Noe man ikke er fornøyd med. Så her kommer de da, mine mini problemer.

 Det som preger meg mest, er at jeg er veldig usikker på meg selv. Jeg tenker hele tiden på hva andre tenker om meg, og jeg er redd for å ikke bli likt. For eksempel i dag så red jeg hesten til en venninne i klassen. Det sto flere å så på, og jeg fikk skikkelig prestasjonsangst. Jeg kan jo ri. Hest er min store lidenskap, og jeg kan det! Jeg er til og med litt flink. Men allikevel ble jeg så engstelig for hva de andre ville tro om meg hvis jeg faila. Og derfor gjorde jeg akkurat det. Jeg turte ikke å gjøre det sånn jeg ellers ville ha gjort, og da gikk alt i dass. Da måtte bare tårene renne. Jeg ville så gjerne få det til. Jeg ville så gjerne at de skulle synes jeg var flink. Og selfølgelig kunne jeg ikke vise at jeg var lei meg. Hva ville de ha trodd om meg da liksom??

Når man begynner på en ny skole der man ikke kjenner noen fra før må man få seg nye venner. Og det har faktisk gått kjempe fine. Jeg har fått mange venner. Men så er det det da, hvem er det som virkelig liker meg? Snakker de om meg bak min rygg? Er det kødd alt sammen? Mest sannsynligvis er det jo ikke det. Men jeg føler at det ikke er noen som liker meg best. Det er idiotisk, men jeg vil ha en som liker meg best. Ihvertfall bedre enn mange andre. Jeg har kanskje en sånn en her på videregående. Men noen ganger virker det som om jeg ikker er der. Noen ganger når andre kommer enser hun ikke meg.

Noen ganger føler jeg meg alene.

Kjenner du deg igen?

Anne

Nå er jeg sliten. Jeg har vært på skolen og gjort lekser i hele dag, men er enda ikke ferdig. Jeg er så utrolig klar for helg!

Men det var egentlig ikke det jeg skulle snakke om nå. Jeg skal nemilig snakke om gutter. Det er en gutt i klassen over meg som chatter med meg på facebook hver gang jeg er pålogga nå. Og det er ganske tydelig hva han er ute etter. Han tør ikke å snakke med meg når jeg møter han på skolen, men med en gang jeg logger på facebook kommer han og sier jeg var søt i dag, at han skulle ønske jeg var der osv. Det er utrolig kleint å møte på han, jeg vil egentlig ikke ha noe med han å gjøre.

Også er det en gutt til da. Han går i klassen min. Han er utrolig snill og grei og skikkelig sjarmerende. Vi har alltid masse å snakke om og jeg liker han veldig godt.

Gutter, daaaaaaaaaaaamn <3

Nå er jeg skrubbsulten, så jeg går og lager meg nudler. Prekas!

Jeg har hjemlengsel. Det er første gang jeg virkelig har hjemlengsel siden jeg flytta hit. Jeg har hatt høstferie denne uka, men jeg har ikke vært så mye med familien min fordi de var på fjellet nesten hele ferien. De kom hjem i dag, nesten rett før jeg måtte dra hit. Til mitt andre hjem. Jeg rakk ikke å se mamma en gang, for hun dro til Bergen i dag. Jeg savner mamma, pappa, søsknene mine og hunden vår. Kanskje spesielt hunden vår. Jeg føler meg litt som en liten drittunge, men det er ikke lett å være borte fem dager i uka.

I tillegg har jeg den "søndags kveld" følelsen. Følelsen av at det er skole i morgen. Mandag i morgen.

Jaja, jeg får legge meg så jeg ikker er altfor trøtt i morgen.

Det e'kke lett å komme inn i et helt nytt miljø, og ikke kjenne noen. Hver da' må jeg anstrenge meg, for de jeg har blitt venn med her kjenner je'kke godt nok til at jeg slapper helt av med dem.

Etterhvert som ukene gikk på videregående ble vi en jentegjeng. Fire jenter, og ingen av oss kjente noen her fra før. Jeg følte at jeg hadde funnet noen jeg virkelig kunne bli god venn med, og vi har det gøy sammen. Men samtidig føler jeg at de andre liker hverandre bedre enn de liker meg. Jeg føler ikke akkurat at jeg dilter etter de, men det er heller ikke meg de går til først osv.

På en måte er jeg kjemp gla' for at jeg har fått venner, for jeg trodd at det kom til å ta mye lenger tid. Men jeg håper jeg blir ordentlig god venn med de, og fullt og helt kan være meg selv. Det e'kke gøy å føle seg aleine.

Drømmegutten min er tøff. Han har sort, rufsete hår og klare, dype øyne. Han er ett eller to år eldre enn meg. Han går med kule jeans og en tøff t-skjorte. Og vans. Også er han musiker. Han er snill og romantisk, men ikke englebarn. Han har gode karakterer, men er ikke for opphengt i skolen. Han har gode ambisjoner, men fremfor alt elsker han meg. Han tar meg gjerne med ut på overraskelses dater og komponerer låter til meg. Vi liker å dra på spontane reiser sammen og har det kjempe gøy. Han er aktiv og sprek, men han driver ikke med sport. Når han starter i band og de blir kjent er jeg alltid der på konsertene, og jeg er hans største fan. Når han får sin egen leilighet overnatter jeg der hver eneste helg jeg har muligheten. Vi lager middag sammen og så går vi kanskje ut på kino eller bare ser en dvd hjemme. Når det er lenge siden vi har sett hverandre får jeg alltid en gave når vi møtes igjen. Et smykke eller en t-skjorte eller en låt. Vi drar på mange konserter sammen, og vi har ganske lik musikk smak. Han kommer godt overens med vennenne mine, og jeg kommer godt overens med hans. Men aller mest liker vi å være alene i leiligheten. Vi er superforelska.




There is always hope <3

- Hvordan beskriver du din drømmegutt?

Anne

Det her blir et "har ikke noe og blogge om men blogger allikevel" innlegg. For i dag har jeg ikke gjort mye interresant. Jeg har lest, hørt på musikk, vaska klær og sitti på datan. Nå venter jeg på at grandisen skal bli ferdig og at Silje skal komme. Jeg og søstra mi har huset for oss selv, og det er digg. Ja, det var vel det. Veldig random innlegg.


Og så en pondus stripe.

Anne

Jeg får dårlig samvittighet av alt for mye. Det er slitsom, for jeg går nesten med en konstant følelse inni meg om at noen er sure på meg eller at jeg har såra noen. Jeg gjør jo ting som jeg burde ha dårlig samvittighet for, men jeg får også dårlig samvittighet av ting jeg ikke kan gjøre noe med. Ting som kan være ubetydelige for andre.

For eksempel får jeg dårlig samvittghet av å si nei. Uansett hva det er jeg sier nei til. Hvis en venninne spør meg om vi skal se en film sammen en kveld, og jeg ikke er hjemme den kvelden får jeg dårlig samvittighet. Eller hvis noen spør meg om å låne en veske som jeg allerede har lånt bort til en annen. Eller om en random fyr spør om jeg har en lighter jeg kan låne, noe jeg aldri har. Og jeg får dårlig samvittighet av å ikke være hjemme til middag.

Det er slitsomt å føle seg sånn. Hvorfor kan jeg ikke bare få inn i hjernen min at jeg ikke alltid kan gjøre alle fornøyde?



Kjenner du igjen følelsen?

Anne